Noen finlandssvenske syntaktiske eiendommeligheter
1/1999

Øystein Alexander Vangsnes

Noen finlandssvenske syntaktiske eiendommeligheter

I skandinaviskt sammanhang visar finlandssvenska dialekter upp vissa syntaktiska konstruktioner som inte återfinns i andra dialekter. Øystein Alexander Vangsnes, universitetsstipendiat vid Institutt for lingvistikk og allmenn litteraturvitenskap i Bergen och i höstas gästforskare på Forskningscentralen för de inhemska språken, håller på med en doktorsavhandling om nominalfrassyntax i kom­parativt nordiskt perspektiv. I den här artikeln beskriver han några av de teoretiska utmaningarna som finlandssvenska dialekter ger. 

Blant nordmenn er det en utbredt uppfattning at det finnes så ”mange” dialekter i Norge,  og at vi er så flinke til å forstå dem alle sammen. Denne oppfatningen om dialekter i Norge har jeg også møtt hos svenskspråklige: ”Ni har ju så många dialekter. (Och några av dem är rent av obegripliga!)” Etter hvert som jeg er blitt bedre og bedre kjent med ulike svenske dialekter, slår det meg likevel at variasjonen innenfor det svenskspråklige området av Norden er minst like stor som, om ikke større enn, den man finner i Norge. Men det virker ikke som om folk flest er klar over det, ikke engang de som selv har (en variant av) svensk som morsmål, og slett ikke nordmenn. Og grunnen til det kan være at dialekter har en annen stilling i det offentlige rom i Norge enn hva tilfellet er i Sverige og Svenskfinland: I Norge anvender man dialekten sin selv om man flytter til en annen landsdel, og selv om man blir en kjent person. Som regel. Ikke alltid. (Statsminister Bondevik, som vanligvis er tro mot sin Molde-dialekt, har vist seg å polere språket betydelig i nyttårstalene sine. Men til gjengjeld kommer da Kong Harald med både ”tjukke l-er” og andre retrofLekser iblant.)

Men det er ikke dialekters stilling i det offentlige rom det skal handle om i det følgende. Snarere skal jeg fortelle leserne av Språkbruk noe om finlandssvenske dialekter som de kanskje ikke visste fra før, eller i alle fall ikke har tenkt så mye over. Når jeg gjør det, ønsker jeg å vise at fenomenene jeg skal ta opp, reiser noen svært interessante språkvitenskapelige problemstillinger. Og i så måte håper jeg dette kan bli et lite bidrag til å skape interesse for dialektene det dreier seg om.

Det skal først og fremst dreie seg om syntaks, dvs. ordfølge (”ordföljd”), nærmere bestemt om syntaksen i nominalfraser, eller substantivfraser. En nominalfrase er en setningsdel som typisk består av et substantiv og videre av ord som modifiserer betydningen av substantivet, dvs. så som adjektiv, artikler, påpekende pronomen (dvs. demonstrativer; denna, den (där)...), eiendoms­pronomen (dvs. possessiver: min, din, ­ hans ...), ubestemte pronomen (dvs. kvantorer: ingen, någ­ra, alla ...), preposisjonsattributt, relativsetninger osv.

Det er særlig når det gjelder nominalfraser med possessorattributt, at finlandssvenske dialekter skiller seg påtakelig fra standard svensk spesielt og andre skandinaviske dialekter generelt. Hvis vi for det første tar possessivkonstruksjoner med genitivsfraser, dvs. ikke-pronominelle possessorer, så finner vi at disse, i likhet med standard svensk, står foran substantivet, men til forskjell fra standard svensk bærer substantivet etterhengt bestemt artikkel. Det siste er helt ugrammatisk i standard svensk så vel som i både norsk og dansk. Sammenlikn frasene i (1)–(4).

 (1) Eriks häst (standard svensk)

(2) Eriks heste (Karleby)

(3) Erikas hästin (Närpes)

(4) Eriks hestn (Lappträsk, Nyland ge­­nerelt)

Det er likevel ikke bare i finlandssvensk vi finner dette – strukturen er også kjent fra nordsvenske dialekter (f.eks. Västerbotten) og fra gutamål (Gotland). For øvrig kan det nevnes at i norsk, som tillater både foranstilte og etterstilte possessorer, vil de foranstilte possessorene ikke stå sammen med bestemt artikkel, mens de etterstilte vil det. Så det heter da Kjell Magnes nyttårstale eller nyttårstalen til Kjell Magne (men ikke *Kjell Magnes nyttårstalen eller *nyttårstale til Kjell Magne).

Dersom fraser som dem i (2)–(4) inneholder et attributivt adjektiv, vil man videre i mange finlandssvenske dialekter finne at possessorfrasen også står sammen med den såkalte “adjektivets bestemte artikkel”, hvilket er umulig i standard svensk. I de følgende eksemplene er adjektivets bestemte artikkel gjengitt med fete typer, og tegnet ‘*’ markerer at strukturen er ugrammatisk.

(5) a.   *Eriks den stora hästen (standard svensk)                                                        

      b.   Eriks stora häst (standard svensk)

(6)        Eriks he stór heste (Karleby)

(7)        Erikas (hande) stór hästin (Närpes)

(8)        Eriks te stór hestn (Lappträsk)

I Gudrun Lundströms “Studier i nyländsk syntax” fra 1939 gis det flere eksempler på at genitivsfraser står sammen med bestemt artikkel. Her følger et lite utvalg.

(9)        Ja va i Hambärjis krambokamarn. (Pernå)

(10)     Hon valla Hagnäshärrns kuddona. (Pernå)

(11)     Dom sa att an add broti o länsmans fruns korse. (Ingå)

(12)     Hon jikk i Härranom som Bakkmanskans bässn. (Ekenäs)

Hvis vi så går til possessivkonstruksjoner der possessoren er et pronomen, er det en rekke interessante forhold man kan peke på når det gjelder finlandssvenske dialekter. For det første har dialektene det til felles med norsk, og for øvrig svært mange ”svensk-svenske” dialekter, at possessiven kan stå enten foran eller etter substantivet. Så både min häst og hästen min er mulige strukturer i de fleste dialektene. For de fleste dialektene er det videre, som i norsk og standard svensk, ikke mulig å ha bestemt artikkel når det possessive pronomenet står først. Strukturen min hästen finner vi altså som regel ikke. Men bare som regel, for i én bestemt dialekt er strukturen faktisk mulig. Dialekten det dreier seg om, er karlebymål. I denne dialekten vil substantivet bære den etterhengte artikkelen (-e) uavhengig om possessiven står foran eller etter substantivet slik det er illustrert i (13).

 (13)     a. mín heste  (Karleby)

             b. heste mín

Dialekten i Karleby og Nedervetil skiller seg fra både andre finlandssvenske dialekter og skandinavisk generelt på ett vesentlig punkt: Den mangler genus (”grammatisk kjønn”). Dette fraværet av genus er beskrevet i Hagfors (1891) og Huldén (1976), og det er nærliggende å tenke seg at bortfallet av genus skyldes språkkontakt med finsk. Å faktisk vise at genus er fraværende i dialekten, skulle fordre at vi listet absolutt alle substantivene i dialekten, stilte dem sammen med modifiserende ledd (såsom artikler, demonstrativer, possessiver etc.), og så påpekte at ingen av de modifiserende leddene viser en variasjon i formen alt etter hvilket substantiv de stod til. Det ville være en altfor omfattende operasjon i vår sammenheng, men leseren kan i det minste få en følelse av bortfallet av genus i karlebymål ved at vi gjennomfører prosedyren (delvis) for to substantiv som historisk sett, samt i de aller fleste andre skandinaviske dialekter, er henholdsvis maskulinum (eller ”felleskjønn”, ”den-ord”) og nøytrum (”det-ord”). Det er gjort i (14) og (15) for substantivene hest og hús.

 (14)     a. äin stóran hest      

             (Karleby; “en stor häst”)

             b. äin stóran hús       

             (Karleby; “ett stort hus”)

 (15)     a. he stór heste mín (Karleby; “min stora häst; den stora hästen min”)

             b. he stór húse mín  (Karleby; “mitt stora hus; det stora huset mitt”)

At kategorien ‘genus’ er ”utsatt” i språkkontakt situasjoner, er velkjent, og det interessante er at det ikke nødvendigvis må dreie seg om kontakt med et språk hvor genus fra før er fraværende. Ta f.eks. moderne engelsk, som historisk sett har oppstått i en kontaktsituasjon mellom angelsaksisk (gammelengelsk) og (gammel)fransk – begge de to “moderspråkene” hadde genus, men moderne engelsk har det likevel ikke.

Men selv om man kan tenke seg at bortfallet av genus skyldes påvirkning fra finsk, kan ikke denne språkkontakten forklare hvorfor akkurat denne dialekten tillater possessiver å stå foran et substantiv med artikkel som i (13a). For finsk har jo ikke noen tilsvarende struktur – språket har ikke noen bestemt artikkel i det hele tatt. (Og å tenke seg at strukturen kan ha oppstått etter modell av den finske strukturen med possessivsuffiks på substantivet (altså minun hevose-ni), synes jeg blir ytterst spekulativt.) Derimot synes fraværet av genus i karlebymål i seg selv å være relevant for å forstå hvorfor dialekten tillater fraser som mín heste. Dersom vi krysser Bottenviken til Skellefteå i norra Västerbotten og tar for oss den opprinnelige dialekten i bygden der, så finner vi noe svært interessant. Denne dialekten har kategorien genus, men det finnes possessiver som ikke bøyes i genus. Faktisk bøyes de verken i genus eller numerus. Studer eksemplene i (16), hvor substantivene er maskulinum, femininum, nøytrum og pluralis i henholdsvis a., b., c. og d. (vore (uttalt /’vu:re/) = ’vår’, jere = ’er’.)

 (16)     (Skellefteå)

             a. hestn mine/dine/sine/vore/jere 

             b. boka mine/dine/sine/vore/jere

             c. huse mine/dine/sine/vore/jere

             d. hesta/bökkren/husa mine/dine/sine/vore/jere

 Som vi ser, har disse possessivene den samme formen uavhengig av hvilken genus eller numerus substantivet har; de bøyes altså ikke. Også skelleftemål tillater possessiver å stå foran substantivet, og nå kommer poenget: Når de ubøyde possessivene står foran substantivet, ikke bare kan substantivet bære den etterhengte bestemte artikkelen ­– det bære den. Det illustreres i (17). (Formen hesta er både bestemt og ubestemt form flertall.)

 (17)     (Skellefteå)

             a. mine/dine/sine/vore/jere hestn/*hest

             b. mine/dine/sine/vore/jere boka/*bok

             c. mine/dine/sine/vore/jere huse/*hus

             d. mine/dine/sine/vore/jere hesta/ bökkren/husa/*bökker/*hus

 Og det som er vel så interessant, er at skelleftemål parallelt med de ubøyde possessivene har et sett av bøyde possessiver, og de kan ikke stå foran et substantiv som bærer bestemt artikkel. Dette er illustrert i (18). (Fra et ”språkøkono­misk” syns­punkt er det på sett og vis et mysterium at de to typene av possessiver eksisterer side om side, for jeg har ikke funnet noen semantisk eller pragmatisk forskjell mellom dem.)

(18)     (Skellefteå)

             a. men  hest/*hestn                           

             b. mín bok/*boka   

             c. mett hus/*huse     

             d. mín hesta/bökker/hus/*bökkren/*husa                           

Forholdene i skelleftemål kaster lys over situa­sjonen i karlebymål, for vi kan nå generalisere over de to dialektene og si at det virker som en premiss for at et possessivt pronomen skal kunne stå foran et substantiv som bærer etterhengt be­stemt artikkel, at pronomenet ikke har genus­markering. Men det er videre interessant at selv om andre finlandssvenske dialekter ikke tillater strukturen min hästen, så tillater mange av dem (kan­skje alle) strukturen min den stora hästen, og i den strukturen står jo possessiven strengt tatt foran den etterhengte artikkelen. La oss først ta for oss dette i forhold til lappträskmål. I lappträskmål kan en possessiv enten følge eller stå foran en sekvens som den stora hästen, altså slik som det er illustrert i (19).

 (19)     (Lappträsk)

             a. men te stór hestn                           

             b. te stór hestn men

For ordens skyld merker vi oss at possessiven ikke kan stå foran utelukkende et substantiv som bærer den etterhengte artikkelen.

 (20)     a. hestn men

             b. *men hestn

Possessiver som men (’min’) bøyes i genus (og numerus) i lappträskmål, noe vi ser av eksemplene i (21) (og (22)). Det betyr at vi ikke umiddelbart kan dra en parallell mellom situasjonen i skelleftemål og lappträskmål.

(21)     (Lappträsk)

             a. men te stór hestn                                                                         

             b. mín te stór stuvun

             c. mett  te stór húse

 (22)     (Lappträsk)

             a. mín tom stór hestana      

             b. mín tom stór stuvuna

             c. mín tom stór húsen

 Men fravær av genus kan likevel tenkes å spille en rolle i forhold til å forklare hvorfor strukturen min den stora hästen er mulig i denne dialekten, for dersom vi ser nøyere på eksemplene i (21) og (22), så ser vi at selv om possessiven bøyes i genus, så bøyes den foranstilte artikkelen utelukkende i numerus, ikke i genus – den har samme form (te) i alle tre kjønn i singularis (mens den ellers i (standard) skandinavisk alternerer mellom den (maskulinum og femininum) og det (nøytrum)).

På grunnlag av karlebymål, skelleftemål og lappträskmål synes det da som om vi kan formulere en generalisering som sier følgende: En possessiv kan stå foran bestemt artikkel dersom enten possessiven eller den artikkelen som følger umiddelbart etter possessiven, eller begge, mangler genusmarkering. Den generaliseringen predikerer at verken strukturen min hästen eller min den stora hästen skal være mulig i f.eks. norsk og standard svensk, for i disse variantene av skandinavisk bøyes både possessiver, den foranstilte artikkelen så vel som den etterhengte artikkelen i genus. Og prediksjonen holder – strukturene er ugrammatiske i både norsk og standard svensk. (Ugrammatisk betyr i denne sammenhengen at det f.eks. for meg strir imot min språkfølelse å ytre en frase som min den store hesten, og det er ikke noe jeg har lært i norsktimene på skolen eller ved å lese i en grammatikk eller tilsvarende.)

Det er svært vanskelig på et, la oss kalle det, intuitivt grunnlag å forstå generaliseringen ovenfor. Hvorfor i all verden skulle genusbøyningen spille en slik rolle for de syntaktiske forholdene? Selv mener jeg det har å gjøre med rent “mekaniske” sider ved hvordan menneskelig språk fungerer, men det vil føre for langt å gå inn på det i denne sammenhengen. (For de leserne som måtte være interessert, viser jeg til en kommende artikkel i Folkmålsstudier (Vangsnes 1999) hvor jeg diskuterer emnet mer inngående i forhold til syntaktisk og lingvistisk teori.)

La meg i stedet trekke fram ytterligere data fra finlandssvenske dialekter som viser at generaliseringen ikke er uproblematisk. Vi kan anta at lappträskmål er representativt for nylandske dialekter (eller i alle fall dialekter i östra Nyland) hva gjelder bøyningen på den foranstilte artikkelen. Men i österbottniske dialekter har den foranstilte artikkelen en ganske annerledes form – for talere av andre skandinaviske dialekter ser den ut til å bestå av et pronomen pluss noe annet. Studer eksemplene i (23) fra malaxmål.

(23)     (Malax)

             a. ande stór hesti      

                         (”en stora hästen”)             

             b. onde stór bótje     

                         (”den stora boken”)

             c. ide stórt húse         

                         (”det stora huset”)

             d. teide stór hesta/bøkre/húse 

                          (”de stora hästarna/böckerna/husen”)                                               

Som vi ser av disse eksemplene, viser den foran­stilte artikkelen en variasjon i forhold til substantivets genus. Det gjør også possessiver, og selv om de, som i standard svensk og lappträskmål, ikke kan stå umiddelbart foran et substantiv som bærer etterhengt artikkel (min hästen), så kan de, som i lappträskmål, stå foran strukturen den stora hästen. Bøyningen av possessiver samt de syntaktiske forholdene er illustrert i (24).

(24)     (Malax)

             a. men ande stór hesti                                                                                     

             b. mín onde stór bótje

             c. mett ide stórt húse

             d. mín teide stór hesta/bøkre/húse

Malaxmål er representativt for de fleste österbottniske dialekter når det gjelder den foranstilte artikkelen, og det betyr at dersom den variasjonen vi ser på den foranstilte artikkelen, faktisk er genus-bøyning, da representerer österbottniske dialekter et moteksempel til den generaliseringen vi etablerte på grunnlag av karlebymål, skelleftemål og lappträskmål (nylandsk). Men spørsmålet er likevel om variasjonen er bøyning i streng forstand. Som vi ser, ligger variasjonen i den første delen av artikkelen (an-de, on-de, i-de, tei-de), og dersom den skal regnes som bøyning, vil det si at vi snakker om en prefigerende bøyning, dvs. at bøyningen er uttrykt ved prefikser. Det vil i så fall representere et særtilfelle av bøyning i skandinavisk, for all annen bøyning er suffigerende (dvs. ved tillegg av bøynings-endelser). (Et annet unntak er selvsagt den stammebøyningen vi finner i sterke verb.) Så hvis vi med språkviten­skapelig ryggdekning kan konkludere med at variasjonen i den foranstilte artikkelen i österbottniske dialekter ikke er genusbøyning i streng forstand, da kan vi redde generaliseringen. Men da er vi over i lingvistiske spissfindigheter som det er naturlig å la ligge i denne sammenhengen, så jeg lar videre spekulasjoner være.

Uansett håper jeg med denne korte gjennomgangen av possessivkonstruksjoner i finlands­svenske dialekter å ha vist at det knytter seg en del høyst interessante problemstillinger til dem. For dem med en generell interesse for dialekter, er det forhåpentligvis spennende å vite at finlands­svenske dialekter har visse, i skandinavisk sammenheng, eiendommelige syntaktiske egenskaper, og de med interesse for lingvistiske problemstillinger har om mulig fått en anelse om hva slags teoretiske utfordringer som ligger i disse eiendommelighetene.

 

Referanser:

Hagfors, K.J. 1891. Gamlakarlebymålet: Ljud- ock formlära samt språkprov. Stockholm: P. A. Nordstedt & Söner.

Huldén, Lars. 1972. Genussystemet i Karleby och Nedervetil. I Folkmålsstudier: Meddelanden från Föreningen för nordisk filologi 22, Helsingfors, 47–82.

Lundström, Gudrun. 1939. Studier i nyländsk syntax. Stockholm: P.A. Nordstedt & Söner.

Vangsnes, Øystein A. 1999. Genusbøyningens syntaktiske rolle i nordisk: En komparativ studie av possessivkonstruksjoner i et knippe svenske dialekter. Kommer i Folkmålsstudier.

Øystein Alexander Vangsnes